I begynnelsen var bien …

 

Hos kunstneren Elisabeth Mathisen er ikke årene delt inn i uker og måneder som hos de fleste andre av oss. Hun følger bienes syklus, fra når været blir mildt og godt om våren og de flyr ut av vinterhiet i kubene for å hente pollen til larvene, frem til de forbereder seg til vinterdvalen på sensommer og tidlig høst. I sommerhalvåret besøker hun kubene sine med tamme bier i et skogområde i nærheten av Oslo. Hun røkter biene og registrerer aktivitetene og atferden deres, slik at hun i vinterhalvåret, mens biene hviler, kan bearbeide det innsamlede materialet i kunstneriske arbeider. Bieprosjektet har vokst siden Mathisen skaffet seg sin første bisverm i 2010. Hun har lært hvordan man røkter et bisamfunn på en skånsom måte, som ikke griper mer inn i bienes naturlige rytme enn høyst nødvendig, og har satt seg inn i de sykdommene og truslene en bisverm kan bli utsatt for, som i verste fall kan få fatale følger for biene i det tette samfunnet. Arbeidet hennes er en langsom prosess som foregår i bienes eget, naturlige tempo. Det krever tålmodighet og ro å omgås og håndtere biene og å dokumentere syklusen i bisamfunnene.

«I fjor sommer filmet jeg en bisverm som hadde samlet seg høyt i et tre. Det er utrolig fascinerende, men jeg må jo vente helt til neste sommer før jeg kan filme en ny sverm. I høst kjøpte jeg en halmkube, som er en gammeldags bikube laget av halm. De brukes ikke lenger, men jeg har tenkt at den kan brukes til å samle en bisverm. Halmkuben må bygges litt på, så det er et arbeid jeg har foran meg, og jeg må forske mer på hvordan jeg skal få den til å fungere i praksis.»

(Sitat fra mailkorrespondanse med Elisabeth Mathisen)

Det lange tidsperspektivet og nærheten til stoffet – til biene – er noe av det som gjør Mathisens kunstprosjekt så spesielt. Hun kan kanskje sammenlignes med forfatteren som igjen og igjen gjennomarbeider manuskriptet sitt manuelt eller på en skrivemaskin for å komme så nær teksten som mulig. I likhet med forfatteren skaper hun en forbindelse mellom det manuelle arbeidet og tenkningen. Og kanskje er akkurat det grunnen til at birøktingen ikke bare ble røkting, men utviklet seg til en organisk analogi mellom tilværelse og kunst; varigheten, gjentakelsen og det manuelle eller fysiske arbeidet gir tid og plass til refleksjoner og forståelse for det man beskjeftiger seg med. Og for Mathisen, som er kunstner, er det opplagt å omsette erfaringene til form og til å bearbeide dem med de bildeskapende redskapene hun er vant til å bruke i sin kunstneriske virksomhet.

Mathisen filmet videoen Nyttige kuber (2010–11) den første sommeren hun hadde bier. Tittelen kan nesten gi assosiasjoner til de geometriske fargeflatene i malerier av Josef Albers eller Mark Rothko, eller til den amerikanske minimalismen på 1960-tallet. Videoen er imidlertid , på tross av tittelens referanse til modernismen og konstruktivismen, et poetisk, flimrende øyeblikksbilde som nesten dufter av sommervarme og viltvoksende, frøtungt gress i en solfylt glenne i skogen. Videoverket har nærbilder av den summende bisvermen, filmet fra en statisk kameravinkel. Det gjør verket figurativt, samtidig som det nærmer seg abstraksjonen gjennom den nesten meditative visuelle og lydlig frenetiske monotonien. Analogien til den modernistiske kunsten er likevel ikke helt fjern, for som for modernismens kunstnere handler det også for Mathisen om å søke essensen og redusere verket til de grunnleggende elementene. Det er en form for naturalisme i forenklingen hennes av virkemidlene. Videoopptakene er en direkte registrering av virkeligheten, men samtidig er det lett bølgende rosa lakenet, som danner bakgrunnen for filmingen av biene, med på å etablere en subtil forskjell i forhold til det registrerte. Det intensiverer den sanselige opplevelsen av biene, som under vanlige omstendigheter knapt ville vært synlige, selv på kort avstand, og tilfører filmene maleriske kvaliteter, som en komposisjon på et lerret.

Videoopptakene og den fotografiske dokumentasjon utgjør en vesentlig del av Mathisens arbeid med å registrere bisvermenes ferd, men hun tegner også skisser, skriver notater og har laget et herbarium med tørkede, pressede eksemplarer av de blomsterartene hun har observert at biene har hentet pollen og nektar fra. Hennes egne bier bor i en skogrydning et stykke vekk fra hjemmet i byen, men hun har også begynt å så blomster i hagen, slik at hun kan tiltrekke humler, villbier og andre pollinerende insekter. Samtidig komposterer hun nå kjøkkenavfallet sitt, slik at hun etter hvert kan omdanne det til sunn, næringsrik matjord som blomstene kan vokse i. Ringen er sluttet. Men utgangspunktet er fremdeles biene, i Mathisens arbeid og i det litt større perspektivet, i økosystemet. Uten dem og de andre pollinerende insektene foregår ingen bestøvning, og uten bestøvningen kan de fleste planter ikke formere seg.

Christel Pedersen

 

< Tilbake til publikasjoner